Et brennende ønske
Joar Jordalen har alltid hatt et brennende ønske om å bli anleggsmaskinfører, men at han er døv har stukket store kjepper i hjulene for karriereplanene. Han nektet imidlertid å akseptere at han ikke skulle få lov til å utdanne seg til det han ville, og han nådde til slutt målet – mot alle odds.
Artikkelen er basert på deler av et intervju på anleggsmaskinen.no. Klikk her for å lese hele artikkelen.
Leser på leppene
Vi møter den unge, standhaftige og særdeles positive maskinføreren på et anleggsprosjekt like utenfor Bergen. Der er han på jobb for maskinentreprenør Sartor & Drange, som utfører grunnarbeidene for en ny idrettshall.
– Hvis man snakker sakte og tydelig, kan jeg lese en del på leppene, og hvis man roper høyt, kan jeg høre noe, men ellers er jeg avhengig av tegnspråk eller tolker, forteller Joar via tegnspråktolkene inne på brakkeriggen til HENT, som er hovedentreprenør på prosjektet.
– Men hva med selve jobben? Byr det på problemer eller utfordringer at du ikke hører?
– Det er som oftest mye støy på en anleggsplass, og man sitter jo med døra igjen, så man er stort sett avhengig av å se hverandre og gi tegn uansett. Og når noen tuter, så hører jeg det, sier han.
Stortrives
– Jeg ble tatt veldig godt imot i bedriften. Noen av de ansatte var nok litt usikre på å ta kontakt med meg, siden jeg er døv. De kan jo ikke tegnspråk, så det er litt utfordrende. Men jeg prøver å prate med folk likevel, med kroppsspråk, tegn, SMS og leppelesing, og det går ganske greit etter hvert. I tillegg er noen litt mer tålmodige enn andre. Jeg stortrives her, stråler Joar.