Fra stallarbeider til fjellborer
Kristin Larsen (24) har alltid vært ei «hestejente» og har fagbrev i hestefaget. Nå har hun byttet ut tøylene med fjellboremaskin. I 2020 tok hun fagprøve i fjell- og bergverksfaget.
Artikkelen er basert på deler av et intervju på anleggsmaskinen.no. Klikk her for å lese saken
Det er litt av et karrierebytte Kristin Larsen har vært gjennom. På hestefaglinja var det én gutt blant 30 jenter, mens i fjellsikrings- og betongrehabiliteringsbedriften Visinor AS, der hun i skrivende stund er lærling i fjell- og bergverksfaget, er hun én av kun to jenter ute i produksjonen, blant over 100 ansatte.
– Det er klart det var et stort sprang, og det var jo litt spesielt. Men det er ikke noe problem å være jente i et mannsdominert yrke som dette. Menn fyrer seg litt oftere og lettere opp, men så blir de også fortere ferdig med det. Det er faktisk litt mer drama i guttegjengen på jobb enn jeg hadde trodd, men det er ikke så mye tisking og hvisking som jenter ofte driver med, forteller hun.
Visste knapt hva en skiftenøkkel var
– Hvordan har det seg at du endte opp med å jobbe i anleggsbransjen, med fjellsikring?
– Jeg hadde lyst til å jobbe ute, produsere, gjøre noe fysisk. Anleggsbransjen var derfor noe jeg vurderte, og da jeg leste at Visinor var godkjent opplæringsbedrift, så sendte jeg en søknad, forteller hun.
– På intervjuet var jeg åpen om at jeg ikke kunne noen ting om bransjen; jeg visste knapt hva en skiftenøkkel var. Men jeg var mer enn villig til å gjøre en skikkelig innsats. Det at jeg hadde jobbet med hest og landbruk scoret jeg nok litt på. De visste at jeg var vant til å jobbe mye, for hestene trenger jo mat og stell uansett om man er sjuk eller har en dårlig dag. De var dessuten på utkikk etter en lærling, og de ville gjerne ha inn ei jente.
– Det er altså ganske tilfeldig at jeg endte opp med akkurat dette, men jeg trives veldig godt og gleder meg stort sett til hver eneste dag på jobb, sier hun oppriktig.
Dyktig
Fjell- og bergverkslærlingen har vist seg å være meget dyktig i jobben. Hun fikk tidlig prøve seg som bas, og hun har fått betalt lastebillappen av arbeidsgiver.
– Jeg hadde vel vært her i bare tre-fire måneder da jeg ble bas første gang. Det var på en bitteliten renskejobb, hvor masse tunge steiner måtte bæres manuelt. Det var utfordrende, da det var så lavt under taket at det nesten ikke var mulig å stå oppreist. Et par av basene fikk derfor vondt i ryggen, og dermed fikk jeg overta, som ikke var så høy. Senere har jeg fått lov å være bas på flere prosjekter, forteller hun engasjert.
